Jeg greier ikke bruke deg for det du er verdt, og jeg tror grunnen er at jeg ikke liker deg og at du når alt kommer til alt ikke er verdt noe som helst.

Være morsom, tenke og skrive om opplevelser når dagene går til å spise, sove og drite. Ække enkelt!

Også er du en blåggdåttenno blogg. Jeg liker deg faktisk ikke for den du er. Den du er, er dum.

Og bilder... Jeg greier ikke leke med Nikon engang, så jeg i det minste kunne hatt noe å dekorere deg med. Bilder jeg tar nå er bilder som dette:

Og her har jeg ikke engang giddet bry meg med å få osten i fokus.

Nei, ost ute av fokus og blåggdåttenno funker ikke. Jeg prøver og prøver, og vil - men jeg får det ikke til! Innshill...

Jeg orker ikke engang tenke på hvor lenge jeg har drømt om denne Eames gyngestolen...

Kilde

Og hva endte jeg opp med?

En noentusen billigere spisestuestol fra Ikea med et lammeskinn på snei. Ikke helt det samme sa du? Riktig! Sukk... Jeg har så lite penger jeg har lyst å kjøpe så mye for. Eames og Bourgie fantasiene får sveve fritt enda noen år. Kanskje jeg må finne meg en utovertiss likevel. En RIK en med klesskapet fullt av spanderbukser.

Jøjje meg... Har tittet og lest litt rundt på denne bloggen - gamle innlegg som bringer frem gamle minner. Men hva er poenget med å ikke fortelle hele historien? Som for eksempel her. Jeg husker denne kvelden veldig godt. Jeg skulle treffe en fyr jeg knapt hadde snakket med før - han var i Bergen en tur og kjeda seg en av kveldene. Fyren hadde for ikke lenge siden fått seg kjæreste, og fortalte hvor forelska han var og hvor vondt det var at denne dama fortsatt hadde veldig god kontakt med eksen. Jeg trøsta og kom med oppmuntrende ord, og etterhvert som tonen plutselig ble en annen følte jeg det var best å rekke siste bussen hjem. Fyren fulgte med meg til busstoppet, klemte, klengte og maste om at jeg måtte bli lenger. Ta tak i ørene hans (faktisk) for å trekke kyssemunnen hans vekk måtte jeg også gjentatte ganger. Så mye for den forelskelsen i dama og hvor vondt det var at hun hadde kontakt med eksen fortsatt.
Jeg kunne jo bare fortalt det, kunne jeg ikke?

En annen ting, som ikke har noe med den historien å gjøre, men noe jeg heretter kan lære meg å si er "Nei, vet du - det vil jeg ikke. Jeg kjenner best selv hva jeg trenger og hva som er godt for meg" og så bare avfeie videre kverulering og diskusjon.
Jeg kan vel det, kan jeg ikke?

Jeg innså i går at jeg har latt meg styre altfor mye av hva andre mener er best for meg. Og jeg orker ikke engang begynne på hvor provosert jeg ble av den nye innsikten. Provosert på alle menneskene som avfeier meg og lar være å lytte til det jeg prøver si. Sier de forstår, de skjønner, de vet, jeg burde høre på de for dette har de selv vært igjennom. Og ikke minst provosert på meg selv som har fulgt disse "rådene". INGEN kan vite hvordan et annet menneske opplever ting, langt mindre hva det behøver for å gjøre ting bedre! Jeg vet jo at de sier alt dette i beste mening, men likevel lar jeg meg provosere. Så mye hadde vært så annerledes hadde jeg bare fulgt min egen magefølelse og gjort det jeg selv følte var det rette. Det var en fryktelig bitter oppdagelse... Men også veldig bra. Jeg føler at tusen byrder forsvant bare ved å se dette, og kjenner at jeg neste gang kommer til å si "dette vet jeg best, og dette er det faktisk jeg som bestemmer".

Jeg har gjort de skumleste ting det siste drøye året. Det å si opp en fast og trygg jobb for å flytte til en fremmed by hvor jeg vet jeg vil trives er bare en liten del av det. Men det gjorde jeg fordi jeg visste det ville gjøre meg godt. Mange som mente de visste bedre enn meg ba meg la være, men her sitter jeg altså og kjenner på hvor godt det har gjort meg allerede. Jeg har tatt andre enorme skritt også, skumle skritt som har medført de tyngste tanker og følelser. Jeg får nemlig også ofte høre at jeg bare er redd. At jeg hadde gjort dette som de så iherdig vet er det beste for meg hadde jeg bare ikke vært så redd. Vel, jeg er absolutt ikke redd! Jeg er absolutt ikke redd for å møte frykten om jeg vet det er det jeg trenger. Om JEG vet det!

I kveld slo det meg hvorfor jeg nok har gitt etter så uendelig mange ganger, og gjort det disse menneskene har bestemt jeg skal gjøre med og i livet mitt. Selvtillit. Når man ikke er utstyrt med så veldig mye selvtillit og tro på seg selv i hvilken som helst sammenheng er det lett å tro at andre vet best. Å gjøre det som alle disse andre som jo helt sikkert vet bedre enn meg, sier. Så det å ha kommet frem til denne konklusjonen og det å kjenne i hver eneste celle hvor bestemt jeg heretter kommer til å være når det kommer til mitt liv og mine avgjørelser er en liten seier. Det føles som å ha vunnet litt.

Min vakre nye by!

Jeg tror ikke på tilfeldigheter. Noen vil kanskje kalle meg skrulle bare av den grunn, men jeg mener bestemt at ting skjer av en grunn. Jeg har så mange ganger tenkt "ah, men det var derfor det ikke skulle bli sånn" eller "ah, men det var derfor det skulle bli sånn". Tilfeldigheter finnes ikke. Ja bortsett fra når freia juletrekuler er til halv pris akkurat den dagen jeg følte for å forspise meg på sjokolade (hver dag siden nyttår). Det er kanskje tilfeldig. Eller flaks. Ja, det er bare flaks det. Glem at jeg nevnte det.

Anyways! Jeg har begynt å lure på om meninga for meg er en mann. Jepp, du hørte riktig. En mann. En fæl skapning med utovertiss: mann. Det siste drøye året har jeg prøvd å følge hjertet som sier ingen mann. Skap deg det livet du ønsker uten en mann da det er det du virkelig vil for deg selv. Men selv med all verdens odds med meg så har jeg ikke fått det til. Flere og flere nevner at det kanskje betyr at jeg skal ha en mann likevel. Og det etter at jeg selv har streifet tanken mange ganger. Men herlighet da, det kan da ikke være noen mening med å gi meg en slik fæl skapning? Kjenner jeg blir redd for å pådra meg det jeg ønsker aller minst. Men igjen; er det meningen så er det jo det som (omsider) vil gjøre meg lykkelig. Men faen for en lykke da! Gi meg penger og barn og juletrekuler fra freia til halv pris frem til neste jul, ikke en utovertiss som skal flytte inn i livet mitt!

Dette var rart. Tilbake til start og blåggdåttenno liksom. Etter blåggspått, wordpress, eget domene og mange lesere lander jeg atter igjen her hos min halve leser på hubba bubba plattformen blogg.no. Fordelen er at den mest fantastiske utvalgte en kan tenke seg kanskje skvetter (!) litt når jeg igjen dukker opp her. Jeg liker skvetting og promping og fjasing og leking med ord. Da har Linda friminutt i hodet sitt, og friminutt liker vi.

Hva har skjedd siden sist lurer ingen på? Vel ingen, nå skal du høre. Jeg er (dessverre) ikke blitt på tjukken nei, bare tjukkere. Og at jeg er blitt tjukkere er den eneste problemstillinga man trenger tenke på når det er friminutt.

"Legg ut musikk med musicnodes"? Det er det eneste blogg.no har greid å komme opp med mens jeg var borte? Og hva pokker er musicnodes?

På busstoppet. I dag. På en fredag. Etter jobb. Så bare kommer den gamle holken av en blå buss kjørende. Og jeg tar et bilde. Gjennom den herpa ruta på busskuret og med HTC-faenskapet mitt, så derfor ikke beste kvalitet. Jeg hadde soft is mage (les: mageknip grunnet tarmgass grunnet for mye is) så jeg gadd ikke reise meg for å knipse.

Ut av denne gamle holken av en blå buss som endatil var merket "Ekstratur" bare for å vise passsjerene hvor mye ekstra arbeid de medfører, stiger det kjedelige dresskledde herremenn. Og akkurat idet jeg skal lette på meg og med min soft is befengte mage bevege meg mot denne bussen for å legge til et sexy «how are YOU doin'?» til sjåføren og håpe det vil gi MEG en ekstratur, så hører jeg applaus bak meg. Ja, glade mennesker som klapper hendene sammen - glade og yre. Jeg snur meg og mens jeg har vært opptatt av ekstraturer har altså denne gjengen stilt seg opp på hver sin side av en rød lang duk.

(Jeg knipser fortsatt gjennom ruten på busskuret). Og jeg skjønner altså at disse kjedelige dresskledde herremennene er staselige helter for disse glade og yre menneskene. Disse glade og yre menneskene som på hver sin siden av en lang rød duk utenfor Tryg Vesta (!) klapper hendene sine sammen for å på menneskets mest primitive måte gi uttrykk for at de liker det de ser.

Akkurat idet jeg letter på soft is magetrykket sånn for meg selv i busskuret så er alle menneskene vekke igjen. Om det var tilfeldig eller ikke får jeg aldri vite, men plutselig er det altså bare disse to igjen:

De to som tapte loddtrekninga og fikk jobben som rullere av den lange røde duken. (Jepp, sitter enda på den svære ræva mi og knipser gjennom ruten).

Hva som skjedde med den fine animnasjonen min her, hvorfor det nye designet mitt ikke funket på alle datamaskiner, grunnen til at jeg sitter her og bøtter i meg kaffe på kvelden og kiwigutten min flørter med smårips av noen elever på jobb vet jeg rett og slett bare ikke. Hvis du lurte.

Det er virkelig lenge siden jeg har spredd bokstaver ut her, og jeg tror grunnen er at jeg egentlig bare har vært kjempehemmelig lenge, og at denne bloggen ikke er noe stas mer. Eller?
Jeg blir nesten litt flau når jeg blar litt i innleggene mine her, noe jeg egentlig ikke skjønner siden alt sammen jo bare er akkurat meg. Jeg er faktisk sånn, og det kan jo derfor være at jeg rett og slett bare har innsett at jeg kanskje ikke burde vise meg frem på internett. For jeg burde jo virkelig ikke det. Herregud, jeg burde VIRKELIG ikke det!

Å være kjempehemmelig må jeg nok bare fortsette med. Av og til når jeg snakker med folk som ikke står meg veldig nærme og jeg svarer «neh, ingenting - det går nå i det samme gamle» når de spør, ler jeg en skikkelig sånn mohahaha latter inni meg, og tenker «du skulle bare visst du, hvor mye rart jeg har gjort de siste månedene og hvor mye som egentlig skjer i mitt vesle liv». På den måten kan hemmeligheter være moro selv om de også er slitsomme og tøffe.

Noe som derimot ikke lenger er noen hemmelighet er at jeg endelig har sagt opp jobben! JEG HAR SAGT OPP JOBBEN OG JEG ER SÅ FORBANNA FORNØYD MED MEG SELV!! Jeg trodde nemlig aldri at den drømmen ville komme til å la seg gjøre, men nå er den altså gjort og jeg er kvitt møkkajobb og annet dritt 1. juni - om jeg får lov å slippe den ene måneden med oppsigelse som jeg så inderlig håper. Det er ikke to måneder til engang! Lykke!
Neste plan og drøm jeg også håper vil la seg oppfylle er at jeg 1. juli flytter vekk fra alt Bergen består av og har vært for meg altfor lenge - og flytter hjem igjen. Hjem til Kristiansand ♥
Planen var jo lenge Hamar og østlandet, men jeg har funnet ut at jeg vil tilbake til Kristiansand hvor jeg bodde i over fem år før jeg gjorde mitt livs tabbe og flytta til Bergen. Det finnes ikke vakrere sted på jord enn sørlandet, og jeg elsker virkelig hver eneste kvadratmillimeter av Kristiansand. Jeg gleder meg så enormt! Bortsett fra en søster og to tanteskatter så er det ingen som har noe merkbart ønske om at jeg skal bli her heller, så at jeg stikker er uansett ikke veldig rart. Jeg lurer på om det å skille ut Bergen fra Norge som alle bergensere ønsker egentlig bare er en helvetes god idé egentlig?

En liten trist oppdagelse i mitt comeback er at søteste Yong har slettet hele bloggen sin. Det var faktisk ikke bare en liten trist oppdagelse, det var en stor trist oppdagelse. Håper alt er bra med henne og den nydelige piraten hennes, og at hun på ingen måte har rutsjet ut av livet mitt selv om hun ikke vil blogge mer. Hun er nemlig en av to superfine ting som har kommet ut av det at jeg en gang laget meg en blogg ♥

Nå har jeg endelig gitt bloggen nytt utseende også, kanskje det kan være nok til at jeg igjen vil komme tilbake? En liten merkelig oppdagelse er at nesten hele denne måneden jeg ikke har sagt noe har det vært fire lesere pr. dag. Jeg blir fryktelig nysgjerrig på hvem det er som titter innom her så jevnt og trutt! Uansett er det koselig da. Siden jeg ikke har som mål å få mange lesere betyr fire trofaste litt for usynlige meg... :)

Til slutt dagens bilde:

Kleskurven jeg har slitt med de siste par månedene. Jeg blir adrenalinforbanna hver gang jeg vasker så fulle maskiner at jeg faktisk må bruke denne for å få med meg hele vasken. Tenk om bergensere var ålreite dyr og ville overraske meg med en ny sånn en fra europris. Ja Linda, du kan drømme du....

Når man av mange millioner grunner ikke får sove, så fant jeg ut i natt at det å fordype seg litt i photoshop ikke var det dummeste man kunne la hodet få jobbe med. Og seeeee hva jeg har lært! Hahaha...

Turte ikke annet enn å slædde henne litt siden jeg ikke har spurt om lov å legge det ut, og jeg håper det er nok til at hun ikke blir sint...?! Føl deg heller beæret for at du fikk delta i mitt eksperiment, og stolt av at det ble så vellykket. Og imponert over at du med det fikk meg til å le litt... :)

Hjerter, jeg holdt på å glemme hjerter! ♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥

En ganske vanlig fredag fant jeg en liten og dyr flaske lykke på en helt vanlig Meny butikk.

Jeg tror kanskje Starbucks er en liten besettelse for meg. En seksuell en. Jeg føler meg ihvertfall svært tilfredstilt etter jeg har fått tak i et nytt starbucks produkt. Her om dagen stjal jeg nesten en Starbucks termokopp av en elev på jobb også. Ikke fordi den var fin, men fordi den var fra Starbucks. Og fordi eleven ikke hadde fortjent bedre siden koppen var forlatt - det lille kreket hadde faktisk forlatt Starbuckskoppen sin!
Nå gleder jeg meg til å blakke meg på alle Starbucks produktene Meny hadde i hyllen sin. Sukk og nam!

Starbucks ble nevnt mange ganger her, jeg vet. Starbucks, Starbucks, Starbucks... ♥

Jeg lurer litt på hvem det er som faktisk titter innom denne bloggen hver dag jeg. Sannsynligheten for at det er tilfeldige mennesker som ramler innom via google eller'no er vel tilnærmet enorm. Jeg er jo ikke akkurat aktiv med bokstavene mine her inne for tiden, og når det kommer noen bokstaver - så er det bare deprimerende ord de lager.

Det har vært mye og enda mer å tenke på i det siste, og når jeg ikke kan skrive om alt fordi det handler om ganske mange hemmeligheter - så er poenget med å skrive en blogg litt borte. Hvertfall for meg som har hatt denne bloggen som en morsom hobby samtidig som den har hjulpet meg med å kunne "skrive vekk" ting.

Dette er litt fordi jeg faktisk er nysgjerrig på hvem som klikker seg inn her daglig, litt for å fortelle (noen av) de at jeg og bokstavene mine ikke passer så bra her for tiden, og litt for å si at jeg skriver ned alle grubleriene og greiene mine et annet sted og at det hjelper såpass at plutselig så er kanskje ikke hemmelighetene så hemmelige mer og jeg greier ha det moro her inne igjen. Så sånn er det...

Natta på dere!