Ett skritt frem, tre tilbake...

Jeg gidder ikke være glad mer jeg. Ikke positiv heller forsåvidt. Men det varte lenge denne gangen, nesten en hel uke...!
At jeg aldri lærer. Man kommer ingen vei med å være optimistisk og se positivt på ting, eneste som skjer er at man ramler, faller, tryner og slår seg noe helt aldeles grusefryktelig. Så denne gangen gir jeg meg allerede, før jeg kommer dit hvor fallhøyden er skremmende og ikke bare småskummel som den er nå.
Så er det bare å kutte ut tanker, dagdrømmer, håp og det som måtte være. Det tar tid, men jeg skal greie det :)
I mellomtiden tar jeg meg den friheten å være litt trist.
tristjente2

Én kommentar

Sørlandstuppa

04.sep.2009 kl.21:59

Åå, leit å høre. Kjenner meg igjen..sånn hadde jeg det i går! Hadde vært glad over noe nesten en uke jeg også, men så var det akkuratt som om noen stakk hull på ballongen og all luften gikk ut av meg..Følte også for å gi opp. I dag er det litt bedre, men likevell litt likegyldighet..

Skriv en ny kommentar

hits