Om fredagen og Marius-pus som ikke er hos meg mer...

Jeg visste det ville bli helt forferdelig grusomt, men at det skulle bli S JVLIG hadde jeg faktisk ikke trodd...
Jeg skal aldri ha et kjledyr igjen - noengang! For dette orker jeg bare ikke g igjennom flere ganger. g inn til dyrlegen med noe av det kjreste du har, for s g hjem igjen alene.
Fredag morgen etter ha grtt og koset med Marius-pusen min bestemte jeg meg egentlig for at nei, dette vil jeg ikke. Jeg mtte hvertfall ha helgen p meg. Jeg fortalte dette til ss, men hun sa det bare ville bli verre. Og at jeg jo selv hadde hrt hva disse dyrlegene hadde sagt. Og jeg visste jo hun hadde rett...
Hun skulle vre med meg, s etter en kortere arbeidsdag dro jeg til henne, og sammen reiste vi hit. Jeg tenkte p snne rare ting som at han mtte f spise seg god og mett p det beste han visste etter at han hadde vrt ute hele dagen. Allerede da jeg gikk ut av bilen og han kom mjauende mot meg knakk jeg sammen. Grein hele tiden mens jeg ordnet mat til han og mens han spiste. S var det f han inn i buret og dra ned til dyrlegen. P venterommet begynte jeg igjen grine. Kunne ikke brydd meg mindre at det satt folk rundt meg. Dyrlegen var en aldeles super dame, med et hjerte av gull. Jeg spurte etter konsultasjon, for jeg ville snakke med henne og at hun eventuelt skulle se p han frst. Da ville jeg vite at alt var prvd. Hun kunne fortelle at det var en typisk dominant adferd. Han skulle bestemme og fikk han det ikke som han ville ble han aggresiv. Det var mer forklarende enn mine tanker om at han bare var aggresiv. For det var jo akkurat det som gjorde at han fly p meg; at jeg skulle flytte han. Det passet ikke han. Ogs det at han freste mye som kattunge var tegn. Jeg burde nok ha tatt tegnene fr, men jeg ville ikke. Tenkte at det var forskjell p katter, og at han jo bare var en kattunge... Hun sa at dette beviste at han var fdt som en dominant katt. Og spurte om han var gatas tffing ogs. Og det var han jo, han yppet jo til slagsml med de store nabokattene fra han var kattunge. Jeg spurte ogs om det at han var veldig med blikkontakt var normalt. Det er noe jeg har hatt en merkelig mageflelse for. Han stirret meg inn i ynene, med et intenst blikk og store pupiller. Var alltid jeg som til slutt mtte se bort, for jeg flte det truende etter en stund. Men kanskje det bare var jeg som reagerte p noe som ikke var...? Dyrlegen ristet p hodet, og ble litt ivrig, for dette hadde en mann som de samarbeidet med, og som hadde studert katteadferd beskrevet akkurat slik. De skal stirre deg i senk, og med det vise hvem som bestemmer. Hun forklarte og hvor farlig en slik katt er, og at hun var mer redd katter enn hunder med slik adferd. En katt kan ikke dresseres, og de angriper uten forvarsel. I tillegg til at klrne deres kan gjre store og farlige skader.
Jeg sa jeg hadde vurdert dyrebeskyttelsen, da sa hun og akkurat det jeg selv hadde tenkt. At der er det ventetid, de blir sittende i bur med stort stressniv rundt seg. Og at en snn katt kan ikke bo andre steder enn p en grd, hvor han kan g for seg selv. Hvilket og blir feil siden han var en utrolig menneskeglad og kjlen katt p tross av problemene sine.
Etterhvert spurte hun om vi var inne p samme tanken... Hun brukte aldri ordet "avlive", og hun forstod s godt hvor tft dette var. Til slutt spurte hun om jeg ville vre med han eller om jeg bare ville huske han snn som han l da. Akkurat da l han s rolig inni buret sitt, med ynene nesten igjen. Trtt og rolig. S da bestemte jeg meg for bare g. Hadde han vrt redd eller stresset ville jeg faktisk vrt med, for at han skulle ha noen kjente hos seg som kunne roe han litt. Det er jeg ogs s glad for, at han var fortrolig og s avslappet, og at jeg slapp oppleve alt sammen... Det siste dyrlegen sa fr jeg gikk derfra var at det var det absolutt riktige valget, og at jeg var tff. Dette greier jeg kanskje se p som en trst etterhvert, var hvertfall godt at hun sa det. Hun vet tross alt hva hun snakker om.
Jeg hulka og grein da vi gikk ut igjen p venterommet for vente p buret. Jeg skjnner godt hvorfor det stod en enorm rull med trkepapir p det venterommet!
Etter 5-10 minutter kom hun ut med buret, og ba meg g hjem og finne meg et stoooort glass med vin... Og for frste gang skulle jeg nske jeg hadde noe snt i hus!
Jeg ble med tilbake til ss og de, for slippe komme rett hjem til alle tingene hans her hjemme. Toini er akkurat s glad i dyr som jeg er, og forstod meg s godt. S at hun ville vre med meg, lot meg grine og bable s mye jeg ville, grein litt med meg og bare forstod alt sammen var utrolig godt.
Dyrlegen fortalte meg at helgen ville bli vond og at jeg helt sikkert ville reagere voldsomt idet jeg kom hjem. Og at jeg skulle vite det var helt normalt, og at jeg ikke mtte bli redd. Og det var og godt hun sa, for da jeg sent fredag kom inn her, og s matfatene hans med halvspist mat, lekene hans og til og med kattedoen - knakk jeg aldeles...
I dag er alle tingene hans borte, og det begynner bli bedre. Jeg har vokst opp med dyr, og alltid elsket dyr, men at det skulle komme en s sterk sorg var jeg ikke forberedt p.
Dette vil nok mange som ikke har det samme ekte forholdet til dyr forst seg p, og heller bli litt oppgitt av. Men for de som faktisk vet hva et dyr kan gi av glede og flelser, er dette naturlig.
Marius var babyen min, og han hadde det bedre enn en konge p haugen kan ha det s lenge han levde. Jeg vet han ikke kunne blitt mer bortskjemt og dullet med. Vakreste pusegutten ♥
img0905

Jeg kan skjnne at dere nok er lei skriverier og babling om dette, s jeg skal gi meg n. Hvertfall ikke komme med s mye om det. Men dette har vrt det eneste jeg har besttt av de siste dagene, og vrt en enorm sorg. Derfor blir det snn at jeg skriver om det i "dagboka" mi.
Linda er nok snart tilbake...

5 kommentarer

Nina og Kiara

08.nov.2009 kl.13:06

Huff for en tff og trist lesning :'(

Jeg har selv to katter og en hund og har alltid hatt katt.

Men aldri en som var slik du beskriver din katt,men det spiller ingen rolle for du elsket jo katten din uansett!!

Jeg har selv vrt med nr mine katter har blitt avlivd og det er som om de river hjertet ut av kroppen :(

S jeg ville bare si at jeg vet hva du gr igjennom n og jeg fler virkelig med deg.

*Trsteklem fra Nina*

Ikkenoh!

08.nov.2009 kl.13:35

..dette var veldig trist lese..kjenner meg igjen..men du har vrt bde tff og flink..hper du fler deg bedre snart......og det er din blogg s du kan faktisk gnle s mye du vil ;) jeg leser den uansett sh ;)

Ikkenoh!

08.nov.2009 kl.14:42

sv: sutr og grin s mye du orker.. :) alle gjr litt "rare" ting nr man srger..og det er helt normalt..

Hanne <3

08.nov.2009 kl.17:57

Frstr deg, smtten dde p mandag, han ble avlivet, for han var syk... :-(

Linda

08.nov.2009 kl.18:09

Hanne: Ja, jeg hrte det om Smtten :(

Det er det som er det triste med dyr. De gir en s mye fint, men sorgen blir og enorm....

Skriv en ny kommentar

hits