Om fredagen og Marius-pus som ikke er hos meg mer...

Jeg visste det ville bli helt forferdelig grusomt, men at det skulle bli SÅ JÆVLIG hadde jeg faktisk ikke trodd...
Jeg skal aldri ha et kjæledyr igjen - noengang! For dette orker jeg bare ikke gå igjennom flere ganger. Å gå inn til dyrlegen med noe av det kjæreste du har, for så å gå hjem igjen alene.
Fredag morgen etter å ha grått og koset med Marius-pusen min bestemte jeg meg egentlig for at nei, dette vil jeg ikke. Jeg måtte hvertfall ha helgen på meg. Jeg fortalte dette til søs, men hun sa det bare ville bli verre. Og at jeg jo selv hadde hørt hva disse dyrlegene hadde sagt. Og jeg visste jo hun hadde rett...
Hun skulle være med meg, så etter en kortere arbeidsdag dro jeg til henne, og sammen reiste vi hit. Jeg tenkte på sånne rare ting som at han måtte få spise seg god og mett på det beste han visste etter at han hadde vært ute hele dagen. Allerede da jeg gikk ut av bilen og han kom mjauende mot meg knakk jeg sammen. Grein hele tiden mens jeg ordnet mat til han og mens han spiste. Så var det å få han inn i buret og dra ned til dyrlegen. På venterommet begynte jeg igjen å grine. Kunne ikke brydd meg mindre at det satt folk rundt meg. Dyrlegen var en aldeles super dame, med et hjerte av gull. Jeg spurte etter konsultasjon, for jeg ville snakke med henne og at hun eventuelt skulle se på han først. Da ville jeg vite at alt var prøvd. Hun kunne fortelle at det var en typisk dominant adferd. Han skulle bestemme og fikk han det ikke som han ville ble han aggresiv. Det var mer forklarende enn mine tanker om at han bare var aggresiv. For det var jo akkurat det som gjorde at han fløy på meg; at jeg skulle flytte han. Det passet ikke han. Også det at han freste mye som kattunge var tegn. Jeg burde nok ha tatt tegnene før, men jeg ville ikke. Tenkte at det var forskjell på katter, og at han jo bare var en kattunge... Hun sa at dette beviste at han var født som en dominant katt. Og spurte om han var gatas tøffing også. Og det var han jo, han yppet jo til slagsmål med de store nabokattene fra han var kattunge. Jeg spurte også om det at han var veldig med blikkontakt var normalt. Det er noe jeg har hatt en merkelig magefølelse for. Han stirret meg inn i øynene, med et intenst blikk og store pupiller. Var alltid jeg som til slutt måtte se bort, for jeg følte det truende etter en stund. Men kanskje det bare var jeg som reagerte på noe som ikke var...? Dyrlegen ristet på hodet, og ble litt ivrig, for dette hadde en mann som de samarbeidet med, og som hadde studert katteadferd beskrevet akkurat slik. De skal stirre deg i senk, og med det vise hvem som bestemmer. Hun forklarte og hvor farlig en slik katt er, og at hun var mer redd katter enn hunder med slik adferd. En katt kan ikke dresseres, og de angriper uten forvarsel. I tillegg til at klørne deres kan gjøre store og farlige skader.
Jeg sa jeg hadde vurdert dyrebeskyttelsen, da sa hun og akkurat det jeg selv hadde tenkt. At der er det ventetid, de blir sittende i bur med stort stressnivå rundt seg. Og at en sånn katt kan ikke bo andre steder enn på en gård, hvor han kan gå for seg selv. Hvilket og blir feil siden han var en utrolig menneskeglad og kjælen katt på tross av problemene sine.
Etterhvert spurte hun om vi var inne på samme tanken... Hun brukte aldri ordet "avlive", og hun forstod så godt hvor tøft dette var. Til slutt spurte hun om jeg ville være med han eller om jeg bare ville huske han sånn som han lå da. Akkurat da lå han så rolig inni buret sitt, med øynene nesten igjen. Trøtt og rolig. Så da bestemte jeg meg for å bare gå. Hadde han vært redd eller stresset ville jeg faktisk vært med, for at han skulle ha noen kjente hos seg som kunne roe han litt. Det er jeg også så glad for, at han var fortrolig og så avslappet, og at jeg slapp å oppleve alt sammen... Det siste dyrlegen sa før jeg gikk derfra var at det var det absolutt riktige valget, og at jeg var tøff. Dette greier jeg kanskje se på som en trøst etterhvert, var hvertfall godt at hun sa det. Hun vet tross alt hva hun snakker om.
Jeg hulka og grein da vi gikk ut igjen på venterommet for å vente på buret. Jeg skjønner godt hvorfor det stod en enorm rull med tørkepapir på det venterommet!
Etter 5-10 minutter kom hun ut med buret, og ba meg gå hjem og finne meg et stoooort glass med vin... Og for første gang skulle jeg ønske jeg hadde noe sånt i hus!
Jeg ble med tilbake til søs og de, for å slippe komme rett hjem til alle tingene hans her hjemme. Toini er akkurat så glad i dyr som jeg er, og forstod meg så godt. Så at hun ville være med meg, lot meg grine og bable så mye jeg ville, grein litt med meg og bare forstod alt sammen var utrolig godt.
Dyrlegen fortalte meg at helgen ville bli vond og at jeg helt sikkert ville reagere voldsomt idet jeg kom hjem. Og at jeg skulle vite det var helt normalt, og at jeg ikke måtte bli redd. Og det var og godt hun sa, for da jeg sent fredag kom inn her, og så matfatene hans med halvspist mat, lekene hans og til og med kattedoen - knakk jeg aldeles...
I dag er alle tingene hans borte, og det begynner å bli bedre. Jeg har vokst opp med dyr, og alltid elsket dyr, men at det skulle komme en så sterk sorg var jeg ikke forberedt på.
Dette vil nok mange som ikke har det samme ekte forholdet til dyr forstå seg på, og heller bli litt oppgitt av. Men for de som faktisk vet hva et dyr kan gi av glede og følelser, er dette naturlig.
Marius var babyen min, og han hadde det bedre enn en konge på haugen kan ha det så lenge han levde. Jeg vet han ikke kunne blitt mer bortskjemt og dullet med. Vakreste pusegutten ♥
img0905

Jeg kan skjønne at dere nok er lei skriverier og babling om dette, så jeg skal gi meg nå. Hvertfall ikke komme med så mye om det. Men dette har vært det eneste jeg har bestått av de siste dagene, og vært en enorm sorg. Derfor blir det sånn at jeg skriver om det i "dagboka" mi.
Linda er nok snart tilbake...

5 kommentarer

Nina og Kiara

08.nov.2009 kl.13:06

Huff for en tøff og trist lesning :'(

Jeg har selv to katter og en hund og har alltid hatt katt.

Men aldri en som var slik du beskriver din katt,men det spiller ingen rolle for du elsket jo katten din uansett!!

Jeg har selv vært med når mine katter har blitt avlivd og det er som om de river hjertet ut av kroppen :(

Så jeg ville bare si at jeg vet hva du går igjennom nå og jeg føler virkelig med deg.

*Trøsteklem fra Nina*

Ikkenoh!

08.nov.2009 kl.13:35

..dette var veldig trist å lese..kjenner meg igjen..men du har vært både tøff og flink..håper du føler deg bedre snart......og det er din blogg så du kan faktisk gnåle så mye du vil ;) jeg leser den uansett såh ;)

Ikkenoh!

08.nov.2009 kl.14:42

sv: sutr og grin så mye du orker.. :) alle gjør litt "rare" ting når man sørger..og det er helt normalt..

Hanne <3

08.nov.2009 kl.17:57

Fårstår deg, småtten døde på mandag, han ble avlivet, for han var syk... :-(

Linda

08.nov.2009 kl.18:09

Hanne: Ja, jeg hørte det om Småtten :(

Det er det som er det triste med dyr. De gir en så mye fint, men sorgen blir og enorm....

Skriv en ny kommentar

hits